OM STIFTEREN

Adam Ciesielski, 24.12.1922 – 19.03.2015

Adam ble født i Brwinów, 24 km syd vest for Warsawa. Der var han siste tilskudd i en søskenflokk på tre, der broren var tre år eldre og søsteren sju år eldre. Adam fortalte ikke så mye om livet sitt i Polen, men han har fortalt at moren arbeidet som syerske, og faren hadde en annen god jobb. I den grad han snakket om den, beskrev Adam selv barndommen sin som lykkelig, og familien hadde det greit økonomisk.

Sommerferiene ble tilbragt hos bestefaren, som hadde et småbruk med bl.a fiskedammer. Han trivdes på skolen, og syns nesten sommerferiene ble for lange.

Han fikk skarlagensfeber i barndommen, og ble svært syk. Moren stelte ham hjemme, mens resten av familien måtte flytte ut pga. smittefaren. Han kunne ikke gå på seks måneder etter sykdommen, og ble sendt på turn for å trenes opp igjen.

Adam ble etter hvert ferdig med 7 årig folkeskole, deretter 3 år på videregående. Han fikk så jobb ved en fabrikk i Warszawa, som under okkupasjonen ble tatt over av tyskerne for å lage deler til tyske Luftwaffe.

En harmonisk barndomstid var over, og krigsårene ble svært traumatiske for Adam, der han ble vitner til hensynsløse henrettelser mot barn og uskyldige, og ellers store lidelser rundt ham. Både Adam og broren engasjerte seg i motstandsarbeid, og ble etter hvert arrestert av Gestapo – Adam hjemme, broren på fabrikken. Broren ble sendt til Auschwitz, noe Adam senere fikk vite at han ikke overlevde.

Søsteren giftet seg med en tysk kollaboratør, hvilket gjorde at Adam etter hvert mistet kontakten med henne.

Adam ble sendt til Finland der han ble satt til tvangsarbeid for tyskerne. Han og en kamerat klarte å rømme, men da de måtte spørre etter veien til friheten etter en tid på frifot, ledet damen de spurte dem tilbake til tyskerne. Adam skulle henrettes for sin flukt, men mangelen på arbeidskraft var så stor at han fikk fortsette med tvangsarbeidet.

Når hans opphold i Finland var over ble han sendt til Nord-Norge for å delta i den tyske brenningen av Finnmark. Adams oppgave var å sprenge telefonstolper og knuse ledningsholderne av porselen. Fra Finnmark skulle han sendes til Berlin for å grave skyttergraver rundt byen, men så kom den tyske kapitulasjonen og han slapp det. Etter frigjøringen ble han sendt til Møllergata og Moss. Norske myndigheter stilte med penger slik at fangene kunne dra dit de ville etter krigen. Polakker som dro hjem ble imidlertid arrestert av kommunistpartiet, så Adam slo seg ned i Asker. Han skal kun ha vært tilbake i Polen én gang etter krigen.

I Asker fikk Adam jobb på et lite småbruk – Kraglund. Der ble han værende hele sitt arbeidsliv. Han kjøpte etter hvert gården, og menneskene der ble som en familie for ham. Adam drev stort med høner frem til 1986 ca. På det meste hadde han 2 500 høner. Selv det var ikke nok til å dekke etterspørselen når det toppet seg, så han kjøpte egg på Skaugum og Bygdø Kongsgård, som han kjørte rundt og solgte i Oslo-området. Han var en dyktig salgssjåfør, og fikk diplom fra Norges Automobilforbund pga feilfri kjøring over mange år.

Adam var en svært flittig mann, og jobbet gjerne fra 06 til 23 hver dag. Han gikk aldri, men løp, er det sagt.

Han var ellers en snill og hjelpsom menn, utadvendt og fikk lett kontakt med mennesker, og fikk en stor bekjentskapskrets. Han hadde også et stort engasjement. Kjente Askers lokalhistorie bedre enn de fleste. Engasjerte seg i nærmiljøet og ikke minst i unge menneskers ve og vel. Han så på ungdommen som fremtiden, og vurderte det som viktig at det ble lagt til rette for ungdom som av en eller annen grunn ikke hadde så lett for det.

De siste årene av sitt liv bodde Adam i egen leilighet på Fusdalenga. Der hadde han gode naboer og fikk nye venner. Et veiskille i livet til Adam kom da han mistet kjørekortet i en alder av ca. 90 år. Dette tok han tungt, men aksepterte at han ikke lenger var en egnet sjåfør pga. sin helse. Han holdt seg imidlertid i god vigør. Gikk sine daglige turer hjemmefra til kirkegården og Asker sentrum. Det siste året ikke lenger enn til sentrum og eldresenteret, som han ellers hadde stor glede av. Han stakk også innom bekjente i Asker, og takket aldri nei til en kopp kaffe. Han elsket kaffe, og drakk gjerne ti daglige kopper.

Adam var engasjert og klok og våken til det siste, men opplevde likevel selv at livet snevret seg gradvis inn for ham etter at han ikke lenger kunne kjøre bil. Og han sa flere ganger at han var klar til å dø. Til slutt skulle livet også slippe taket i ham.

19.mars 2015 døde Adam fredfullt i sin egen leilighet.